Personlig vekst

Åpenheten vekket bulimi spøkelset!

Det er ikke mer enn noen få måneder siden jeg fikk diagnosen min. Men jeg har levd med en spiseforstyrrelse siden jeg var liten jente. Jeg skulle altså bli hele 42 år før jeg klarte å erkjenne situasjonen, og fortelle om det i terapien. Jeg har gått i samtaleterapi i over 9 år, men altså holdt denne hemmeligheten inni meg selv. Det er snakke om bulimi, men jeg kaster ikke opp maten. Det handler om overspising, for så å kutte ut måltider for å kompensere. Dermed har ikke dette blitt oppdaget så lett, og jeg har skjult det så godt som jeg bare kunne. Faktisk overfor meg selv også.

Jeg valgte kort tid etterpå å snakke åpent om dette på mine kanaler. Det var faktisk mye tøffere enn jeg hadde forutsett. For jeg er sterk, og takler det meste. Men åpenheten min vekket virkelig bulimi spøkelset til live. Og jeg sliter med det i hverdagen min. Jeg angrer likevel ikke på å være åpen. For jeg vet at om en stund så kommer det til å bli bedre. Men nå er det tøft, og det trigger frem angsten min på helt nye områder. Plutselig er det vanskelig å spise sammen med andre enn familien min. Buffet er også blitt skikkelig vanskelig. For jeg blir så stresset, og føler at «alle » legger merke til hvor mye mat jeg spiser. Det er nok ikke sånn det er, men jeg kjenner på et stress .

Man kan kanskje si at jeg var litt naiv, og burde visst at dette kunne koste meg en del. Men jeg er ikke verken naiv eller dum. Jeg visste veldig godt at dette ville bli tøft å stå i. Hvorfor tror dere jeg holdt det skjult for alle i så mange år? Men jeg fungerer slik at jeg trenger å eksponere meg for det som føles utrygt. Da er jeg utenfor komfortsonen min, og jeg opplever en del mestring. Men jeg skal være ærlig, og si at dette har blitt ganske heftig for meg. Det resulterte i lite trening, og masse uvaner. Det har derfor vært ekstra viktig for meg å komme i gang med trening, og endre på uvaner. Jeg må fortsette å spise sammen med andre. Det kan ikke nytte å gjøre noe annet.

Jeg har valgt åpenhet, men det koster en del. For det er et sårbart tema, og jeg har fortsatt mange følelser og prosesser rundt det. Men jeg håper bare at dette kan hjelpe andre som står i samme problem som meg. Jeg kjenner at dette er viktig for meg å bearbeide på min egen måte. Og da er åpenhet naturlig for meg. Mesteparten av det jeg er redd for, skjer jo ikke. Det handler om at min usikkerhet skaper fæle tanker om meg selv, og om det jeg spiser. Dette kommer til å ta sin tid, og det er tvilsomt at jeg klarer å bli helt kvitt denne diagnosen. Men jeg skal gjøre alt jeg kan for å leve så normalt som mulig.

Følelsene mine er sterke, og jeg kjenner på det mens jeg skriver. Så jeg håper at dere behandler innlegget med respekt, og at dere forsøker å forstå meg. Ha en fin kveld alle sammen!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Velkommen til min blogg! Jeg heter Wenche Larsen Gundersen . Jeg er gift, og har to barn. Bor i Mandal. Jeg håper at Du vil trives her! Her får Du ta del i min hverdag , tanker, følelser og opplevelser!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *