Personlig vekst

Klarer du å kaste masken?

Kan noen fortelle meg hvorfor vi nesten aldri ser hverandre uten maske? Hvorfor føler man at det er viktig å late som om at alt er så innmari vellykket og bra? Er det egentlig greit å si det akkurat som det er her og nå? Har vi rom til andres problemer i eget liv, eller er det så vidt vi selv holder hodet over vannet? Hvorfor kan vi ikke bare si det sånn som det faktisk er? For meg så er det blitt ganske så umulig å leve med masken på. Selv om jeg i noen settinger føler at jeg må det. For der er ikke alltid rom for mine ekte følelser der og da. Det må jeg akseptere, for der skal være plass til mange flere enn kun meg. Men det kan være at akkurat jeg trengte å bli sett den dagen vi møttes i forbifarten. Eller så kan det være at du egentlig hadde det helt dritt, men likevel valgte å si at alt var fint da jeg spurte deg.

Det er skremmende at vi vet så lite om hverandre. For vi snakker sjelden om det som er virkelig vanskelig. Man kan ha alt av gods og gull, men likevel ikke se en eneste glede i livet sitt. Det kan være så mørkt. Og vi ber ikke noen om å trykke på lysbryteren. For vi ønsker ikke å belaste andre med vårt eget mørke. Tragisk, men sant for veldig mange. For min del, så velger jeg å snakke. Masken er av så ofte som mulig. Og jeg har kommet meg ut av det mørkeste for flere år siden. Så jeg forsøker å hjelpe dere der ute, som enda ikke ser det livet som er her. For meg så er livet verd å leve, og jeg takker hver dag for at jeg ba om hjelp. For det var ikke noen rundt meg som visste hvor mørkt det var. Ikke kjæresten min eller foreldrene mine engang. Det var kun jeg som visste det.

Jeg vet at de så jeg var trist, og at livet var svært hardt. Men jeg måtte selv innse at innleggelse var nødvendig. Det var jeg som ringte fastlegen, og bad om å få bli hasteinnlagt i 2014. Fastlegen min ble svært overrasket han også. For jeg hadde spilt et skuespill for alt og alle. Vært den smilende dama som jobbe i butikken. Som snakket med alle kundene, og smilte hele dagen. Mens jeg gradvis ble tømt for livsglede. Jeg føler det i dag som om hver arbeidsdag var et teaterstykke. Hvor sceneteppet gikk opp i det øyeblikket som jeg dro hjemmefra om morgenen. Så gjaldt det å holde masken til man kom seg hjem igjen. Sånn gikk årene. Det måtte jo gå galt til slutt. Og det skjedde fordi jeg ikke våget å fortelle sannheten til noen. Dette er noe som jeg nå kan skrive om , og likevel ha det bra her og nå. For jeg er trygg nå.

Til deg der ute som spiller et skuespill, vil jeg bare si deg en ting. Du må på en eller annen måte ta av deg masken. Snakke med noen som du stoler på. Som du vet kan ta det på alvor. Våg å vise de følelsene som du bærer på inni deg. Der finnes hjelp der ute, og livet kan bli så mye bedre. Men du må våge å si ifra. Kanskje flere ganger, før de virkelig forstår. Men ikke hold alt sammen inni deg. Det spiser deg bare opp, og det er ikke sånn livet skal være. Ring gjerne 116 123, og snakk med noen anonymt. Alt hjelper, og det er så viktig å ta de første skrittene mot et bedre liv.

Jeg har vært der, så jeg vet hvordan det kan føles. Men nå er livet mitt helt annerledes. Det går nemlig an å reise seg igjen. Men man må kaste den harde masken, og løfte på lokket. Slippe ut det som tynger deg, og som holder deg nede. Det er ditt liv, og du fortjener en ny start!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Velkommen til min blogg! Jeg heter Wenche Larsen Gundersen . Jeg er gift, og har to barn. Bor i Mandal. Jeg håper at Du vil trives her! Her får Du ta del i min hverdag , tanker, følelser og opplevelser!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *