Hvorfor var jeg så veik?

Det er noe som plager meg rett som det er. Noe som jeg har tenkt på i mange år faktisk. For det er vanskelig for meg å forstå meg selv, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke tok igjen. Hvorfor lot jeg alle de andre barna få hetse meg hver eneste dag? Hva hadde skjedd med meg som resulterte i at jeg bare lot dem holde på? Med det sinnet som jeg alltid har hatt inni meg, så burde jeg jo bare ha kjeftet tilbake. Faktisk så kunne jeg gitt dem juling også . For jeg var sterk.

Men jeg gjorde ikke noen verdens ting. De første årene så fortalte jeg det aller meste hjemme, og mine foreldre forsøkte å hjelpe meg. Men det ble ikke bedre, og til slutt så gav jeg bare opp. Sluttet å si noe som helst om mobbingen. Jeg bare led i stillhet, og var svært hissig hjemme. Utad så smilte jeg til alle. For jeg ville ikke vise hvordan jeg egentlig hadde det der og da. Det plager meg fortsatt at jeg bare lot det skje med meg. Men jeg var jo bare et barn.

Dersom noen er stygge mot meg i dag, så sier jeg i fra. Faktisk så er jeg rett og slett rasende dersom jeg blir behandlet dårlig. Det er litt vondt å ha så sterke følelser inni seg hele tiden. Men jeg bærer på en sekk som er ganske så tung. Noe i meg blir aktivert ekstra sterkt dersom jeg opplever vonde ting, og jeg sier brutalt i fra. Min far pleide ofte å si at jeg hadde et blikk som kunne drepe. Og det er faktisk helt sant. Og det er ikke særlig kledelig.

Jeg har ikke noen mulighet til å få endret på fortiden. Så jeg jobber med fremtiden. Det har vært viktig for meg å bruke mindfullness i hverdagen. For da ble jeg kjent med meg selv, og jeg forstod hvor følelsene kommer i fra. Jeg er glad for at sinnet mitt avtar etter hvert som ting kommer lenger på avstand. Men ingen skal komme her, og si at det er lett. For livet er ikke en dans på roser. Men det er likevel godt å leve!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Kan psykiske diagnoser være fordel?

Hvordan kan det være mulig å snu psykiske utfordringer om til positive verktøy? Går det virkelig an? Svaret mitt er ja, det går faktisk an. For jeg bruker det hver eneste dag. Når jeg skal ta vare på meg selv, så trenger jeg en streng struktur. Da føler jeg meg trygg i situasjonen, og hverdagen er forutsigbar. Dermed så lager jeg meg en arbeidsrutine som fungerer optimalt for meg. Da klarer jeg faktisk å få gjort masse selv om jeg sliter med ulike diagnoser. Så for meg så er behovet for struktur i hverdagen, blitt et meget viktig verktøy i jobben som influencer.

Det samme gjelder med trening. Jeg må ha fysisk aktivitet jevnlig for å kunne tømme hodet mitt. Og da blir det jo en fin rutine i hverdagen, og den er positiv for både hodet, kropp og sjel. Det fine er jo at treningen i tillegg gir meg påfyll av positiv energi, og jeg føler meg vel i egen kropp. Så mange positive ting på en gang! For alt handler om hvordan man velger å tenke. Jeg fokuserer på de positive tingene i hverdagen. Og da føler jeg meg ganske bra til tross for min situasjon. Med tanke på den reisen jeg har hatt de siste årene, så er det veldig tydelig for meg at positivt fokus hjelper.

Selvfølgelig har jeg dager hvor livet bare er mørkt. Men jeg vet veldig godt hvordan jeg skal få tungsinnet bort. Det gjelder å holde seg til en fast struktur, opparbeide seg en trygghet og trene regelmessig. Da kan jeg fikse hverdagen akkurat like bra som alle andre. Men jeg må ha en ramme rundt meg selv. Jeg merker det med en gang dersom det skjer uvante ting. Og jeg må jo øve meg på å takle spontanitet i hverdagen. Da går jeg ut av komfortsonen min, og får nye erfaringer. Sakte men sikkert bygger jeg meg sterkere. Det er skikkelig deilig!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Kan jeg våge å tro at alt ordner seg?

Det har til tider vært veldig mange utfordringer for oss. Helt siden jeg forlot mitt første ekteskap, så har den ene brannen kommet etter den andre. Jeg løp fra møte til møte, og fikk mange råd og formaninger. Det var ikke lett, og jeg har ofte kjent på smerte og motløshet. Men jeg har alltid kjempet meg videre. Samme hvor mørkt det har vært, så har jeg aldri gitt meg.

Nå er dagene blitt helt annerledes, og det er ganske uvant. For selv om vi alle sammen fortsatt sliter litt iblant, så har vi likevel kommet oss fremover. Jeg løper ikke lenger på så mange møter, og vi klarer oss på egenhånd. Det gjør meg glad og stolt! For her har både voksne og barn måtte jobbe hardt. Det har vært mange tårer, og jeg merker at fremgangen er sårt etterlengtet.

Kan jeg våge å tro på at ting ordner seg? Faktisk så er det ganske vanskelig å senke ned skuldrene. For jeg vet veldig godt at vi ikke er helt i mål. Men vi har klart å finne vår egen vei. Og vi ser at det lysner bak skyene. Det varmer hjertet mitt. Og jeg vet at det har kostet masse. Nå skal vi glede oss over det som er positivt! For det har vi jammen meg fortjent alle sammen!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Gjett hvem jeg skal trene med i høst?

Nå har jeg tatt grep, og jeg har bestemt meg! Denne kroppen trenger trening nesten hver dag, og det klarer jeg ikke helt alene lenger. Nå må jeg ha noen som kan motivere meg, og gi meg et spark bak! For meg så fungerer det ikke med treningssenter, og jeg har ikke økonomi til å ta pt timer heller. Så da fant jeg løsningen på nettet. Fra 1.August skal jeg trene sammen med Espen Hilton sitt Happy Body People opplegg! Jeg har betalt 399kr for en måned, og der var ikke bindingstid. Dermed kan jeg hoppe av hvis det ikke fungerer for meg!

Jeg gleder meg til å komme i gang, og jeg liker tanken på å få ulike treningsprogram via Facebook. Da kan jeg trene når jeg vil, og hjemme i stuen min. Eller jeg kan ta med nettbrettet ut på terrassen min. Mulighetene er mange, og jeg måtte forplikte meg til noe. For det er ikke kjekt å merke at kroppen blir mer og mer oppblåst. Det handler om å spise riktig, og trene jevnlig. Da kommer jeg i form ganske kjapt. Nå blir det viktig for meg å få en fin start på høsten. Jeg vil være venn med kroppen min, og da må jeg behandle den bra.

Jeg kommer nok ikke til å følge selve mat planen som han tilbyr. Men kanskje finner jeg noen oppskrifter som jeg ønsker å teste. Det viktigste for meg nå, er å komme i gang med trening flere ganger i uken. Og da kommer nemlig matvanene også på plass hos meg. Dette blir spennende, og selvfølgelig hardt. Men jeg skal gjennomføre treningene i mitt tempo, og gjøre andre alternativer dersom øvelsene blir for tøffe! Det høres kanskje rart ut, men jeg gleder meg til å komme i gang!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg klarer ikke å spise!

Hvorfor skal mat alltid være et hinder for meg? Når ting ellers går så det suser, så klarer jeg ikke å få i meg nok mat. Det irriterer meg noe så grenseløst, og kroppen min har ikke godt av det! Det verste er jo at mine nærmeste blir bekymra for meg, og det ønsker jeg jo ikke. Men i går ble det kun et måltid mat, og det ble spist på kvelden. Ikke bra, og jeg får sånn skamfølelse av det.

Det virker som at hodet mitt ikke vil vie plass til mat. For jeg blir så opphengt i å gjøre jobben min så bra som mulig. Og da skyver jeg som vanlig maten unna. Helt til jeg blir skjelven og dårlig. Jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv, og det gjør meg ekstra provosert. Det burde jo ikke være så fryktelig vanskelig å ta seg noe mat flere ganger til dagen.

Kroppen min tviholder på det lille den får, og jeg føler meg ganske oppblåst i kroppen for tiden. Så nå må jeg få i meg mat, og så må jeg trene igjen. Jeg trener ikke for å kvitte meg med maten. Men fordi jeg blir bedre mentalt, og da får jeg orden på spisingen også. Det henger sammen, og det vet jeg veldig godt. Jeg skal forsøke å følge råd fra min venninne om å spise til faste tider.

Mat er og forblir en utfordring. For det henger veldig sammen med følelsene mine. Jeg trenger ikke å være deprimert for å slite med rutinene. Neida, det skjer like godt når jeg egentlig koser meg slik som nå. Jeg er hjemme alene, og kan lage hva som helst av mat. Men så blir det ikke gjort. Jeg har spist to ganger i dag. Så det er bedring i sikte. Men jeg må jobbe med dette hver eneste dag.

Noen ganger blir jeg flau over mine egne utfordringer. Men så vet jeg at jeg er ikke alene. Og ved å være åpen, så tvinger jeg meg selv til å gjøre noe med det her og nå. For jeg vet at dette bekymrer familien min, og det ønsker jeg jo ikke. Tror faktisk jeg skal klare å få til litt kveldsmat også i dag. Sånn går no dagan…..

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg husker ikke alt som skjedde!!

Det er ganske rart å tenke på hvordan kroppen er skrudd sammen. For den hjelper oss på så mange områder. For meg så er det både godt og vondt. For kroppen har tatt vekk de verste minnene mine, og jeg husker rett og slett ikke alt som har skjedd! Kroppen min har tatt traumene mine, og slipper ikke gjennom mer enn noen glimt fra de ulike hendelsene. Sånn er vi bare, og det sparer jo meg for mye smerte. Men samtidig så er det ganske vanskelig å kun huske små glimt som stadig kommer frem inni hodet.

Jeg kommer alltid til å ha utfordringer med dette i livet mitt. Men jeg har fått det litt mer på avstand, og jeg orker ikke å forsøke å huske lenger. Det fører meg ikke noen vei. Så jeg forsøker heller å ta en dag om gangen, og gjøre det aller beste ut av den sammen med Dere! Man kan ikke få gjort noe med fortiden uansett, bare les her. Jeg skal jobbe meg gjennom livet på best mulig måte. Og det fungerer jo ganske bra. Det føler jeg i hvert fall. Der vil alltid være noen utfordringer som ikke forsvinner, men de skal ikke få styre livet mitt!

Man kan ikke tenke for mye på fortiden. Da blir jeg bare trist og deprimert. Så jeg skal se fremover, og omfavne livet! Det håper jeg at Du også klarer å gjøre i ditt liv. For det er spennende å fokusere på utfordrende oppgaver som kommer min vei. Og med Dere som heiagjeng, så er jeg helt sikker på at det skal gå så fint! Vi kommer til å klare oss så fint , både Du og jeg!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg hater meg selv!

Noen dager hater jeg meg selv, og jeg hater fortiden min. For det er så ubeskrivelig krevende å komme seg gjennom hverdagen med de skadene jeg har. Og da kan jeg veldig fort falle ned i gammel dritt, og virkelig tenke negativt om meg selv. Jeg vet at det ikke er riktig, men jeg blir overmannet av traumer og depressive tanker. Jeg skulle så gjerne ha kunnet endre på fortiden. Men det er helt umulig. Jeg tok feil valg, og jeg betaler prisen for det resten av livet.

Jeg vet veldig godt at dette er skadelig, og at det ikke hjelper meg på noe vis. Men det er ikke enkelt å riktig fokus hver eneste dag. Alle sammen har vonde dager iblant, og dette er min utfordring. Fornuften min sier til meg at jeg er fin og et godt menneske. Men så kommer traumene, og styggen på ryggen tilbake. Da får jeg tilbakefall, og jeg må jobbe hardt for å komme meg igjen. Jeg vet at jeg kun skal bære min del av ansvaret for fortiden. Men iblant føles det som om jeg må bære alt sammen.

Det er både godt og vondt å skrive dette innlegget. For det føles riktig å dele det, men jeg vet at Dere blir bekymret for meg. Jeg klarer meg ganske bra, men det er en del tanker som svirrer inni meg for tiden. Jeg vet hvorfor, men kan ikke dele det med alle sammen. Så jeg vet også hvordan jeg skal komme meg videre. Det skal ikke få lov til å holde meg nede. Så jeg jobber som vanlig, og jeg klarer meg fint. Jeg vil veldig gjerne ha det positivt inni hodet mitt, og det skal jeg klare!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg sender gode tanker til alle som sliter….

Jeg ønsker å sende en tanke til alle Dere som sliter i hverdagen. For jeg vet at vi er veldig mange som har utfordringer. For meg så er det veldig viktig å si at jeg husker på Dere. Jeg vet ikke hvor mye det hjelper Deg akkurat nå. Men Du må ikke miste håpet om en bedre fremtid! for uansett hvor mørkt og vanskelig det er akkurat nå, så vil det bli bedre. En ny dag kommer i morgen, og da kan man starte på nytt. Eller så kan man benytte dagen til å be om hjelp.

De siste årene har jeg fått lov å bli kjent med flotte mennesker. Og jeg vet at en del av dem ikke våger seg ut i dag. De sitter heller hjemme. For der kommer ikke angsten så ofte på besøk. Jeg vet at det er vanskelig å overvinne frykten. Men det gjelder å ta det i små porsjoner. Noen dager kommer Du til å takle mye. Men noen dager kommer Du dessverre til å slite. For sånn er det for oss alle sammen. Jeg lever selv med psykiske diagnoser, og det kan være vanskelig å takle.

Det er viktig for meg å sende litt kjærlighet til akkurat DEG i dag! For Du skal vite at Du er ikke alene. Og jeg ønsker å gjøre samfunnet rausere slik at Du våger å komme mer ut. Men jeg kan ikke love at det blir lett. For Du må ta steget, og komme videre i livet. Husk at dersom sommeren blir veldig vanskelig, så kan man ringe til Mental Helse sin hjelpetelefon 116 123! Der kan Du snakke anonymt med flotte mennesker som ønsker å hjelpe DEG!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram !

Snapchat: wenchebl.ogg

Staheten reddet livet mitt!

Det er ikke alle egenskaper som jeg er like glad i. For man har jo alle sammen positive og negative sider. Sånn er vi bare skrudd sammen. Men jeg er utrolig glad for staheten min. For uten den så hadde jeg ikke vært her i dag. For staheten har holdt meg i gang selv om livet var helt skakk kjørt og svart. Jeg gav aldri helt opp å leve! Til og med da jeg var frivillig innlagt ved Dalane DPS i ni uker i 2014. Staheten min hjalp meg gjennom terapitimer, treninger og gåturer. Den fikk meg til å begynne å spise normalt igjen. Staheten hindret meg i å gi helt opp!

I tiden etter innleggelsen, så var livet ufattelig tøft. Men jeg var sta som et esel, og fant alltid en løsning. Det kunne gå skikkelig galt mange ganger, men jeg gav meg aldri. Det førte meg hit jeg er i dag. Og nå kommer staheten min til god nytte i jobben min. Hver dag får den meg til å yte så mye som mulig. Jeg holder meg i gang selv om kropp og psyke tuller det til for meg. Staheten holder meg aktiv i livet. Det er en stor fordel for meg. Men den kan også føre til noen smeller som ikke er så gode. For meg så er det aller mest positivt å være så sta.

Jeg vil se hva fremtiden bringer til meg og min familie. Det er viktig for meg å kunne være en god mamma til våre barn. Og jeg vil være en så god ektefelle som mulig. Vennskap oppdages, og jeg koser meg veldig. Når livet butter imot, så graver jeg frem staheten atter en gang. Da kommer jeg meg alltid videre innen kort tid. Noen ganger så må jeg bare le litt av meg selv. For det har virkelig vært viktig for meg å bruke staheten på en god måte. Men jeg driter meg ut noen ganger, og det klarer jeg stort sett å le av i ettertid!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram !

Snapchat: wencheblogg