Klarer jeg å henge med på innsiden?

Jeg har gått og kjent på det en stund. For jeg forsøker jo alltid å forstå meg selv enda bedre. Det jo slik at livet endrer seg, og man får andre oppgaver og interesser underveis. Jeg føler virkelig at det er en positiv utvikling for meg. Men jeg sliter litt likevel. For innsiden henger litt etter det som skjer på utsiden. Jeg henger litt etter sånn rent mentalt i noen situasjoner.

Det tar tid å vite hva som er greit, og hva som er riktig mengde selvtillit. For jeg har jo levd mesteparten av livet uten selvtillit. Og nå så skjer der så mye gøy, og jeg kjenner på masse mestring. Men jeg vil ikke være altfor høy på meg selv heller. For det er ikke meg i det hele tatt. I hvert fall ikke sånn som jeg kjenner meg selv. Inni meg foregår der nok litt vel mange prosesser på samme tid, og det kan gi meg en følelse av å ikke henge helt med.

Nå har jeg endelig erkjent overfor meg selv at dette faktisk er en utfordring. For jeg vil jo egentlig bare si at alt sammen går på skinner nå. Sånn er det ikke, og jeg strever med at angsten stadig vekk dukker opp igjen. Det stresser meg, for jeg har ikke tid til sånne ting nå. Men jeg kan ikke velge det helt selv, for skadene forsvinner ikke samme hva jeg gjør. Men jeg må finne balansen inni meg, og kjenne at roen sprer seg i kropp og sjel.

Jeg er svært takknemlig for at livet har tatt en så fin vending. Og jeg vet at fremtiden vår ser lysere ut. Så jeg forsøker å ikke stresse meg opp så mye på grunn av dette. For med tiden så kommer innsiden til å synkronisere seg bedre med utsiden. Og da kommer livet til å bli enda bedre å leve. Så med andre ord så meg jeg bare jobbe meg gjennom hver dag, og puste med magen.

Ha en superfin fredag, så snakkes vi igjen her på bloggen i kveld! Snart er helgen her, så gjør en god innsats i timene som kommer nå!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Sbapchat: wencheblogg

Jeg lengter ikke tilbake!

Jeg har ikke vært i Egersund siden jul. Det er ganske lenge, og jeg må bare erkjenne at jeg lengter ikke tilbake. Selvfølgelig savner jeg familien min, men jeg takler svært dårlig å være der. Så det er ikke så enkelt for meg å ta en tur dit. Neste gang kommer jeg og min kjære mann til å ta oss en dagstur. Og da håper vi at jeg takler det bedre, og at vi kan gjennomføre det på en vellykket måte. Men ingen dato er bestemt enda.

Der skjer saker og ting i livet mitt som jeg ikke skriver om her. Og det påvirker mange følelser og tanker rundt det å besøke min gamle hjemby. Det kommer ikke til å endre seg på lang tid, så jeg forsøker etter beste evne å ha det fint her hjemme i Mandal. Det har blitt en by som jeg liker, og som jeg er blitt glad i. Det er dette som er hjemme nå for meg. Livet har satt sitt preg på meg, og det er ikke alt som går over eller blir bedre.

Noen ganger så blir jeg trist når jeg tenker på det. For jeg vil jo gjerne ha kontakt med mine familiemedlemmer. Men nå er det best å ta det per telefon, og så kommer de på besøk er på barnas bursdager. Sånn er det for øyeblikket, og vi tar en dag om gangen. Det er ikke så lett å forklare når man ikke kan si alt man vil. Sånn er det bare akkurat her og nå.

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg orker ikke å gå ut!

Da er Skalldyrfestivalen kommet i gang her i Mandal. Fra torsdag til søndag er det stappfullt med mennesker her i Mandal. Masse boder og arrangement foregår på en relativt liten plass. Ungene elsker det, og for dem så er det årets høydepunkt. Men for meg så er det ikke sånn. Jeg orker rett og slett ikke å være blant alle de menneskene. Så jeg blir hjemme, og ungene drar ut sammen med sine kamerater. Jeg kjører ungene , og henter dem igjen. Men ellers så holder jeg meg unna selve festivalområdet.

Jeg har innsett at jeg må velge mine kamper med omhu. Og jeg har ikke prioritert å jobbe med akkurat denne angsten enda. For jeg klarer å reise på turer. Men det er noe med at sentrum i Mandal er trangt, og jeg føler der blir for masse folk på liten plass. Heldigvis er ungene så store at de kan klare dette selv. Så er jeg i beredskap hjemme, og klar til å hente på kort varsel. Sånn har vi det, og ungene skjønner hvorfor jeg blir hjemme. Nå er det jo ikke noe stas å gå sammen med mamma lenger heller. Så det er jo naturlig at de går uten meg.

Det er rart hvordan angsten kan påvirke hverdagen. Men heldigvis så varer jo ikke festivalen så veldig lenge. Men jeg tenker at en dag skal jeg nok komme meg ned dit, og delta litt. Det bare tar litt tid før jeg klarer det. Nå er fokuset mitt å takle en vanlig hverdag så godt som jeg bare kan. Og så takle de turene som kommer i forbindelse med jobben min. Jeg gleder meg veldig til å reise til Oslo og Tromsø i løpet av høsten. Det skal jeg klare veldig fint!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Hvorfor var jeg så veik?

Det er noe som plager meg rett som det er. Noe som jeg har tenkt på i mange år faktisk. For det er vanskelig for meg å forstå meg selv, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke tok igjen. Hvorfor lot jeg alle de andre barna få hetse meg hver eneste dag? Hva hadde skjedd med meg som resulterte i at jeg bare lot dem holde på? Med det sinnet som jeg alltid har hatt inni meg, så burde jeg jo bare ha kjeftet tilbake. Faktisk så kunne jeg gitt dem juling også . For jeg var sterk.

Men jeg gjorde ikke noen verdens ting. De første årene så fortalte jeg det aller meste hjemme, og mine foreldre forsøkte å hjelpe meg. Men det ble ikke bedre, og til slutt så gav jeg bare opp. Sluttet å si noe som helst om mobbingen. Jeg bare led i stillhet, og var svært hissig hjemme. Utad så smilte jeg til alle. For jeg ville ikke vise hvordan jeg egentlig hadde det der og da. Det plager meg fortsatt at jeg bare lot det skje med meg. Men jeg var jo bare et barn.

Dersom noen er stygge mot meg i dag, så sier jeg i fra. Faktisk så er jeg rett og slett rasende dersom jeg blir behandlet dårlig. Det er litt vondt å ha så sterke følelser inni seg hele tiden. Men jeg bærer på en sekk som er ganske så tung. Noe i meg blir aktivert ekstra sterkt dersom jeg opplever vonde ting, og jeg sier brutalt i fra. Min far pleide ofte å si at jeg hadde et blikk som kunne drepe. Og det er faktisk helt sant. Og det er ikke særlig kledelig.

Jeg har ikke noen mulighet til å få endret på fortiden. Så jeg jobber med fremtiden. Det har vært viktig for meg å bruke mindfullness i hverdagen. For da ble jeg kjent med meg selv, og jeg forstod hvor følelsene kommer i fra. Jeg er glad for at sinnet mitt avtar etter hvert som ting kommer lenger på avstand. Men ingen skal komme her, og si at det er lett. For livet er ikke en dans på roser. Men det er likevel godt å leve!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Kan psykiske diagnoser være fordel?

Hvordan kan det være mulig å snu psykiske utfordringer om til positive verktøy? Går det virkelig an? Svaret mitt er ja, det går faktisk an. For jeg bruker det hver eneste dag. Når jeg skal ta vare på meg selv, så trenger jeg en streng struktur. Da føler jeg meg trygg i situasjonen, og hverdagen er forutsigbar. Dermed så lager jeg meg en arbeidsrutine som fungerer optimalt for meg. Da klarer jeg faktisk å få gjort masse selv om jeg sliter med ulike diagnoser. Så for meg så er behovet for struktur i hverdagen, blitt et meget viktig verktøy i jobben som influencer.

Det samme gjelder med trening. Jeg må ha fysisk aktivitet jevnlig for å kunne tømme hodet mitt. Og da blir det jo en fin rutine i hverdagen, og den er positiv for både hodet, kropp og sjel. Det fine er jo at treningen i tillegg gir meg påfyll av positiv energi, og jeg føler meg vel i egen kropp. Så mange positive ting på en gang! For alt handler om hvordan man velger å tenke. Jeg fokuserer på de positive tingene i hverdagen. Og da føler jeg meg ganske bra til tross for min situasjon. Med tanke på den reisen jeg har hatt de siste årene, så er det veldig tydelig for meg at positivt fokus hjelper.

Selvfølgelig har jeg dager hvor livet bare er mørkt. Men jeg vet veldig godt hvordan jeg skal få tungsinnet bort. Det gjelder å holde seg til en fast struktur, opparbeide seg en trygghet og trene regelmessig. Da kan jeg fikse hverdagen akkurat like bra som alle andre. Men jeg må ha en ramme rundt meg selv. Jeg merker det med en gang dersom det skjer uvante ting. Og jeg må jo øve meg på å takle spontanitet i hverdagen. Da går jeg ut av komfortsonen min, og får nye erfaringer. Sakte men sikkert bygger jeg meg sterkere. Det er skikkelig deilig!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Er angsten bare negativ?

Å leve en hverdag med angst, er selvfølgelig ganske utfordrende i perioder. For noen ganger blir ikke dagene slik man skulle ønske. De dagene hvor angsten herjer med meg, er vonde og utfordrende for meg. Men samtidig så er jeg ofte veldig produktiv på disse dagene. Denne uken slet jeg med angst i to dager. Og på de to dagene så skrev jeg 8-10 blogginnlegg. Ordene bare kom ut av meg uten vanskeligheter.

Jeg er heldig som kan skrive ned tanker og følelser. For da hjelper jeg hjernen min med å rydde opp. Til slutt så slipper angsten taket i meg, og roen kommer tilbake. Men det er en krevende situasjon å være i. Denne gangen kom angsten uten forvarsel, og da blir jeg satt litt ut. Men jeg klarte heldigvis å få brukt de verktøyene som fungerer aller best. Jeg fikk til å skrive, og jeg trente hjemme i stuen min.

Noen ganger må man snu det negative om til noe positivt. For da blir ikke angsten så skummel og vanskelig. Jeg er stolt av meg selv denne gangen, og vet at jeg klarte meg bra gjennom disse dagene. For meg så vil angsten alltid være noe som jeg ikke liker. Men jeg har lært meg til å akseptere at den kommer, og heller finne frem verktøyene som jager den bort igjen.

Jeg vet ar vi er veldig mange som sliter med angst i hverdagen vår. Og vi er alle sammen forskjellige mennesker med ulike behov. Men jeg vil likevel anbefale deg til å teste ut hvilke verktøy som fungerer for deg. Kanskje kan det være bra med litt trening, eller gå en tur? Eller så kan det være bra for deg å lytte til musikk? Bruk litt tid på å finne det som fungerer for deg.

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook, Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Hvorfor er jeg så lat?

Denne uken har jeg endelig kommet skikkelig i gang med trening igjen her hjemme. Det er et stort tiltak hver eneste gang, men jeg elsker det det jo egentlig. Så jeg har problemer med å skjønne hvorfor jeg er så lat når det kommer til trening. Men et ganske heftig angstanfall fikk meg til å starte umiddelbart på mandag kveld. For jeg vet at trening egentlig er det verktøyet som fungerer aller best mot angsten for min del.

Jeg var usikker på hvordan dette kom til å gå. Men jeg hadde helt rett i at treningen kom til å hjelpe meg gjennom dagene. Og den tar brodden av angsten. Kroppen får presset ut negativitet og vonde tanker. Jeg havner inn i en slags egen sone når jeg trener, og det er så deilig. Kun fokusere på pusten og øvelsen. Komme i gang med rytmen, og telle antall gjentagelser. Det har en magisk effekt på meg.

Det er deilig å trene regelmessig igjen, og nå skal jeg ikke stoppe! Faktisk så har jeg lagt det inn i min dagsplan, og da er det like viktig som alle andre arbeidsoppgaver. For jeg kan ikke tillate meg å bli værende i ro. Da kommer styggen på ryggen fort tilbake, og han er ikke velkommen hos meg. Jeg trener nå korte treningsprogrammer som varer i 15 minutter, og så tar jeg en runde med styrkeøvelser etterpå!

Denne gangen så trener jeg av flere grunner. Jeg vil gjerne få bort noen ekstra sommerkilo, og det kommer til å forsvinne greit. Når jeg nå er i aktivitet hver dag, så kommer det seg fort. Jeg skal ikke stresse med noe vektmåling, men kun trene kroppen slik at den blir sterkere og strammere. For da trives jeg mye bedre i min egen kropp, og det er jo veldig viktig.

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg var så urolig hele dagen!

Det er lenge siden jeg har kjent på en sånn uro i hele kroppen. Men mandag denne uken skjedde det igjen, og det tok en stund før jeg skjønte hva som skjedde med meg. For angsten kom jammen meg snikende, og tok i fra meg en hel dag. Det var like vondt som det alltid er, og jeg hater de dagene så intenst. Men hva skal jeg gjøre? Det virker jo som om alt egentlig er ganske bra, så kommer den tilbake uansett. Det liker jeg ikke, og det stresser meg litt.

Jeg var så stresset, urolig og ganske sint hele dagen. Først da kvelden nærmet seg, så skjønte jeg at det var angst. Og da fikk jeg tatt grep om situasjonen. Det endte med at jeg tok en treningsøkt her hjemme i stuen. Den varte ikke lenger enn 25 minutter, men jammen klarte jeg å ta brodden av angsten. Etter trening og dusj følte jeg meg endelig bedre, og jeg fikk faktisk sove godt om natten. Det viser meg at jeg må trene mer, og holde meg i aktivitet.

Angst er ikke noe å skjemmes over. Men jeg kjenner likevel på en slags flauhet over å erkjenne det. For jeg ønsker jo å være kvitt akkurat det problemet. Men sannheten er jo at jeg må leve med det, og akseptere at det dukker opp slike dager. For meg så er det fortsatt ganske vanskelig. Men jeg jobber meg gjennom det. Nå kjenner jeg at det skal bli godt å komme seg inn i vante rutiner igjen. For det trenger denne kroppen her. Nå er trening et av de viktigste oppgavene jeg har i min hverdag. Og det er jo egentlig bare bra!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Klarer jeg noen gang å glemme?

Det er mange episoder fra livet mitt som jeg ønsker å glemme. Rett og slett fordi det er så smertefullt å bære det med seg i hverdagen. Noen traumer har kroppen min allerede fortrengt. Men noen traumer husker jeg bruddstykker av. De kommer gjerne til meg om natten. Og de marerittene er ikke noe som jeg unner noen andre å ha. Da er jeg helt utslitt når jeg våkner om morgenen.

Å forsøke å leve et vanlig liv når man er traumatisert, kan i mange tilfeller være veldig krevende. For min del så går det heldigvis fremover nå, og jeg har gode perioder. Men jeg vet aldri når traumene aktiveres igjen, og angsten banker på igjen. Jeg har derfor vært veldig streng med meg selv, og gjort det som jeg hjelper meg. Da kan man lett bli beskyldt for å være altfor fokusert på seg selv. Men jeg må ha en beskyttelse rundt meg.

For jeg vet at det fort kan snu, og jeg kan få det svært vanskelig i en periode. Jeg har lært meg selv å kjenne på den harde måten. Men livet er virkelig i ferd med å bli bedre. Takket være den jobben som jeg har gjort sammen med terapi, familie og gode verktøy, så klarer jeg endelig mer. Det setter jeg så enormt pris på. Det er ikke sånn at jeg kommer til å bli helt frisk. Så da må man heller finne en hverdag som fungerer for meg.

Heldigvis så koser jeg meg veldig i jobben min. Den får meg opp hver morgen, og holder meg i aktivitet. Det er faktisk så viktig for meg, og jeg skriver med glede hver eneste dag. Noen ganger er jeg sliten, men puster jeg litt på sofaen. Det er deilig å vite at mange kjekke opplevelser venter på meg i fremtiden. Og jeg føler at det er vel fortjent. For det har ikke vært en enkel reise. Men den har gjort meg sterk!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg