Jeg ble ikke redd hos tannlegen!

I dag må jeg bare si at jeg er veldig stolt av meg selv! For jeg måtte til tannlegen etter å ha mistet en stor fylling, og jeg var ikke nervøs. For meg som alltid har vært så livredd tannlege, så er det ganske stort. Dette er nemlig en prosess som startet da jeg skulle flytte til Mandal. For jeg hadde ikke vært hos tannlegen på flere år, og tennene mine var i elendig forfatning. Men så klarte min kjære mann å overtale meg til å teste hans tannlege her i Mandal.

Jeg har aldri angret på det. For det var som å komme til en helt ny verden. Irene Kleven er en fantastisk tannlege, og et varmt medmenneske som tok frykten min på alvor fra dag en. Det har til tider vært søvnløse netter og masse gråt for å måtte gjennomføre en tannlegetime. Men det har skjedd en meget stor utvikling, og jeg er blitt mye tryggere og roligere. Det handler om at man har blitt tatt på alvor, og at man får lov til å ta ting i sakte tempo.

Denne gangen gruet jeg meg faktisk ikke på forhånd. Og jeg gjennomførte nesten 90 minutter i tannlegestolen uten problemer. Det var en del bedøvelse, og jeg er jo livredd sprøyter. Men jeg fant roen, og koblet på pusteankeret underveis. Jeg er så utrolig glad for at jeg taklet dette uten å bruke opp all energi. Jeg gikk hjem, og la meg litt på sofaen en stund etterpå. Men så var jeg klar for å komme videre med andre oppgaver!

Så nå gir jeg meg selv et klapp på skulderen, og skal kose meg veldig med denne mestringsfølelsen!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook, Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Galne folk finnes overalt!

I helgen så kom der et nytt varselskudd. Der finnes mennesker med farlige planer overalt. Man kan ikke være naiv, og tro at Norge slipper unna. Men samtidig så kan man ikke være redd hele tiden heller. For livet skal jo være trygt. Det viser bare at noen mennesker vil alltid ha feil verdier, og at man må være forberedt på slike hendelser. Tragisk, men dessverre sant. Godt at de klarte å stoppe ham, og holde ham fast til politiet kom. Å bli angrepet mens de ber, er jo ikke slik det skal være i Norge.

Jeg blir litt redd. Det erkjenner jeg glatt. For det kommer like brått og brutalt på oss hver eneste gang. For vi tror jo ikke at dette skal skje. Eller vi klarer rett og slett ikke å innse at verden er blitt sånn. Det er godt å vite at flere og flere lager planer for slike krise situasjoner. Da har man en mulighet til å avverge de største katastrofene. Nå er det viktig at vi stoler på politiet, og at vi lever så vanlig som mulig. Det skjønner jeg, og jeg gjør det. Men er det ikke lov å si at jeg blir litt engstelig?

Der vil alltid være mennesker som har syke tanker. og som kan gjøre farlige hendelser. Men vi må forsøke å hjelpe dem tidligere. Forsøke å fange opp de som trenger hjelp. Det er ikke dermed sagt at vi klarer å unngå dette helt. Men jeg tror vi må tenke langsiktig, og forsøke å finne muligheter til å kunne avsløre disse menneskene. Og klarer vi å stoppe en av dem, så berger vi jo liv. Verden er ikke så uskyldig lenger, og det gjelder vårt land også. Men jeg tror at vi kan gjøre mer for å unngå det.

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Sjekk deg nå!

I desember 2010 så stoppet livet mitt i noen uker. Det er noen av de aller verste ukene i livet mitt. Plutselig satt jeg der, og jeg visste ikke om jeg ville ha en fremtid. For jeg var syk. Livmorhals kreft som 33 åring. Å høre ordet kreft, satte livet mitt fullstendig på pause. Jeg klarte ikke gjøre noen ting. Alt var skummelt, og jeg visste at nå kunne alt skje. For jeg hadde i sjekket meg på 10 år, og dermed kunne kreften ha vært der lenge uten at jeg visste om det.

Etter 16 nervepirrende dager ble jeg operert på Haukeland sykehus i Bergen. Kikkhullsoperasjon som skulle ta 2-3 timer , varte plutselig en hel arbeidsdag. For de fant kreft som måtte fjernes skånsomt for å unngå spredning. Heldigvis klarte de å det bort. Men jeg måtte fjerne alt sammen, og våknet opp til full overgangsalder dagen etterpå. De neste seks ukene var ekstremt smertefulle både fysisk og psykisk. Men så kom telefonen med friskmeldingen. Jeg slapp å ta videre behandling, og jeg var kreftfri.

Sannheten er at jeg hadde utrolig flaks. Det er det ikke alle som har. Jeg er derfor meget opptatt av at alle jenter må sjekke seg jevnlig. For jeg vet at man angrer bittert dersom man ikke gjør det, og man blir syk. For meg så var det så vanskelig å ikke vite hvor lenge kreften hadde vært inni meg. Jeg hadde jo unngått å teste meg i alt for mange år. Det kunne blitt så skjebnesvangert. Tro meg, det er bedre å vite at alt er ok hvert andre eller tredje år. Så be fastlegen om å teste deg. Det er gjort på få minutter.

Jeg er svært takknemlig for at min kreft forsvant, men jeg har ettervirkninger som er ganske frustrerende til tider. Det er noe som jeg bare må leve med, og som ikke kan få ødelegge det faktum at jeg er kreftfri! Livet lærer oss av og til noen lekser på den harde måten. Men jeg håper at andre kan lære av mine feil. Book en time, og få det gjort!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg ble plutselig redd!

Jeg er blitt veldig opptatt av tall og statistikker. Sånn er det når man virkelig prøver å bli en av de største influencerne her i Norge. For ja, det er faktisk det jeg ønsker. Og det er viktig for meg å følge med på hvordan tallene utvikler seg fra dag til dag. Etter midnatt hver kveld, så kan jeg sjekke hvordan det har gått på min Instagram konto. Det er jo spennende å se om det går fremover slik jeg vil. For den jobben jeg legger ned , krever en del innsats.

Da jeg startet på kurset til Anne Brith, så hadde jeg ikke så store tall. Og jeg visste at det kom til å være krevende å få den økningen som jeg ønsket meg. Men her om kvelden sjekket jeg tallene rett før leggetid. Og da kunne jeg se at i løpet av de seks siste dagene, så hadde innleggene mine blitt sett over 65 000 ganger! Jeg trodde nesten ikke det jeg så. Og jeg kjente det i magen med en gang. For jeg synes det er masse, selv om det nok kommer til å stige enda mer. Bare les her!

Det var nesten umulig å få sove etterpå. Og jeg kjente at jeg faktisk ble redd. Noen ganger så er det nesten skummelt å tenke på. Men samtidig så er jeg så glad, og det er dette jeg vil. Jeg er en jordnær dame, og jeg er ikke vant med å takle medgang. Høres kanskje rart ut, men jeg takler egentlig motgang bedre enn medgang. For jeg har ikke så masse erfaring på at det går bra. Og jeg ble liggende å tenke masse den kvelden. Ja, jeg ble redd. Men aller mest stolt.

Det er surrealistisk å se alt som skjer nå. Men jeg merker at det trigger meg på en positiv måte. Og jeg tror bare det er sunt å bli litt redd iblant. For da skjønner man at begge beina må holdes godt plantet på jorda!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg kan være en pest og en plage!

Jeg har en skikkelig dårlig egenskap som lager en del trøbbel for meg. Og jeg tror ikke at det kommer til å bli så lett å gjøre noe med det. Men jeg er nødt til å skjerpe meg skikkelig, og jeg må begynne nå! Det er ikke noe vits i å utsette det lenger. Jeg er rett og slett irriterende utålmodig, og det går ut over andre også! For jeg er nesten ikke i stand til å vente fem minutter på en tilbakemelding, før jeg purrer på vedkommende. Og jeg vet at det er frustrerende for den som blir mast på.

Å være så utålmodig som meg, er ganske krevende i hverdagen. For ting skulle helst vært ordnet i går, og jeg har kort lunte når jeg blir utålmodig. Dersom jeg får en oppgave, så begynner jeg med en gang å jobbe. Det er for så vidt helt fint det, men det blir verre når jeg kanskje ikke mestrer det med en gang. Da blir jeg et troll, og en skikkelig stresset person. Det er ikke et fint syn, og jeg forsøker å skjerpe meg på det området.

Jeg har blitt merkbart verre de siste månedene, og det kommer av jobben min. For jeg sliter med flink pike problematikken. Og jeg er så ivrig og motivert, men det har sin pris. Noen ganger så har jeg blitt skremt av meg selv, og jeg vet at kroppen min ikke orker å ha det på denne måten over tid. Så da er det bare å begynne å rette på det, og ta en dag om gangen. Det forsvinner ikke over natten, og jeg kommer nok alltid til å ha spor av det. Men jeg må rett og slett roe meg ned noen hakk. Jobbe masse, men ikke være så redd for å mislykkes.

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg orker ikke å skjule det lenger!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. For jeg vil ikke være uhøflig eller frekk. Men jeg føler at det er på tide å snakke litt mer personlig her på bloggen. Ta vekk noen filter, og la Dere få lov til å se innsiden av meg. Det høres både rart og skummelt ut. For jeg har delt masse i mange år allerede. Men jeg ønsker at Du skal forstå meg bedre , og skjønne hvorfor jeg fortsatt sliter i min hverdag. Det hadde vært lettere hvis Du kunne sett det på meg. Men jeg skjuler det ganske godt. Og jeg føler meg annerledes, les mer her.

Så da må jeg våge å dele. Min hverdag er bedre nå. Men jeg sliter masse med meg selv. For jeg er min aller verste kritiker. Samme hvor mye jeg gjør, så føler jeg ikke at det er godt nok. Tvilen om egne ferdigheter holder mål, forsvinner visst aldri . Ros når ikke helt inn. For det er akkurat som om jeg ikke tror på det. Det kan liksom ikke være meg som gjør det bra. For jeg er jo ikke perfekt, bare les her. Når jeg får gode tilbakemeldinger, så oppleves det ofte veldig vanskelig. For jeg har vent meg til et liv med motstand.

Det hadde vært kjekt å sagt noe annet enn dette. Men det er sannheten, og den svir skikkelig. Jeg takker for ros, men så møter ordene veggen inni meg. En vegg som har kommet fordi jeg har vært utsatt for sterke traumer i barndom og voksenlivet. Som har vært det trygge. Det vonde har blitt en vane for meg. Det er ingenting som skremmer meg mer enn en suksess. For jeg vet ikke hvordan jeg takler medgang. De siste månedene har inneholdt mange forskjellige følelser, og jeg får så fine tilbakemeldinger. Jeg må lære meg å stole på livet her og nå. Det er skikkelig skummelt , men helt nødvendig .

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , YouTube og Instagram!

Snapchat : wencheblogg

Jeg savner ikke Egersund!

Når noen spør meg om jeg savner Egersund, så sier jeg klart og tydelig nei. For det er det som er sannheten. Selvsagt savne jeg min nærmeste familie. Men jeg er ellers ferdig med Egersund. Beklager dersom det virker hardt og ufølsomt. Men jeg kan ikke legge skjul på det lenger. Hele kroppen min streiker både fysisk og psykisk dersom jeg planlegger eller gjennomfører en tur dit. Faktisk så sliter jeg i flere uker både før og etter en slik reise. Så dermed blir det ikke så ofte jeg kommer dit. En del av meg er trist fordi det er sånn. Men jeg vet jo også hvorfor det er blitt sånn.

Jeg har dessverre utrolig mange traumer fra min barndom og voksenliv der. Og det kan Du være helt sikker på at denne kroppen husker. Og dermed går alarmen for fullt inni meg samme hvor kjekke planer jeg egentlig har i utgangspunktet. Der finnes veldig mange flotte mennesker i den byen som vil meg vel, og det takker jeg for. Men samtidig så må jeg ta noen valg iblant. For jeg trenger kreftene mine til hverdagens gjøremål her i Mandal. Og da er det ikke så fristende å utsette seg for en tur som garantert gir meg tøffe tak i flere uker. Vi har prøvd med eksponeringsterapi, men det ble bare verre og verre,

En bytur sammen med familien min i Egersund, kan spise opp kreftene for to uker. For selv om jeg ser rolig ut på utsiden, så skanner jeg hvert eneste hjørne av gaten lenge før vi kommer dit. For jeg er alltid på vakt, og kroppen min forventer at noe skal skje. Det suger energi, og jeg blir helt utslitt. Nå er det veldig lenge siden forrige bytur samen med mor , søster og tantebarn. Akkurat det savner jeg iblant, og jeg blir lei meg når jeg tenker på hvordan det føles for meg å gjennomføre det. Det handler ikle om selskapet, for de er jeg så glad i. Men det er bare så dumt at alt virker så skummelt for meg. Da ender jeg heller opp i en stue hvor kun mine nærmeste vet at jeg er.

Det er usikkert om det noen gang kommer til å slippe taket på meg. Så jeg må velge besøkene med omhu. Sånn er det bare. Jeg håper at det vil roe seg jo lenger tid det går. Men jeg vet også at jeg må konfrontere frykten iblant. Akkurat nå så vet jeg ikke når jeg kommer dit neste gang. En dato er ikke satt, og jeg må vurdere det nøye før jeg drar. Det er sårt å ikke se familien så ofte. Men jeg velger åpenhet, og de kjenner til hva jeg sliter med. Jeg er svært takknemlig for alle de fine kommentarene som Dere skriver til meg, og det rører hjertet mitt. Så jeg vet at Dere vil meg vel. Men jeg trenger enda mer tid. For det er sårt når man har opplevd så utrolig masse vondt over så mange år. Heldigvis elsker jeg tilværelsen min her i Mandal. Det har blitt mitt hjem!

Vi blogges!

Følg meg gjerne:

Facebook: Wenche Larsen Gundersen , WeLG Foredrag

Youtube: Wenche Larsen

Instagram: wenchelarsen.no

Snapchat: wencheblogg

Jeg kjenner på masse følelser!

Det er veldig mange følelser i denne kroppen for øyeblikket. Jeg kjenner på veldig mange ulike følelser. Det er en blid dame som skriver bloggen i kveld, men jeg er likevel litt “urolig”. For jeg er ikke vant til å takle medgang. Så enkelt og så vanskelig. For nå er det mange ting som skjer, og jeg er i medvind. Da er det akkurat som om kroppen vil holde meg litt tilbake. Det er sikkert ganske sunt å ha litt is i magen. For der er ikke noen som vokser inn i himmelen. Men jeg har så godt av å få kjenne på medgang. Det er ikke noe som er vanlig for meg. Inni meg så svirrer der masse tanker. Jeg er veldig glad og stolt over meg selv, og den jobben som jeg gjør. Men jeg klarer ikke helt å skjønne det som foregår nå.

Nå tror jeg det er veldig viktig å puste med magen. Fokusere på det positive, men samtidig være litt årvåken underveis. Jeg tror kanskje der ligger litt redsel inni meg. For nå er jeg i ferd med å ta steg som jeg ikke helt klarer å se konsekvensene av. Jeg er svært heldig som får muligheter. Men jeg må lære meg hvordan jeg skal håndtere det i tiden som kommer. Det er rart hvordan år med motgang kan sette seg fast i kropp og sinn. Jeg vet at man lærer masse på godt og vondt. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne kose meg mer med fremgangen. Jeg føler isteden at store deler av kroppen min er på vakt. Det er veldig viktig for meg å kunne være meg selv akkurat slik som jeg faktisk er. Men jeg tror nok ikke helt på alt det positive som blir sagt til meg for tiden.

Jeg kan ikke gjøre så mye annet enn mitt beste. Så vil fremtiden vise hvordan dette går, Det er nok lurt å være litt forsiktig. Men samtidig så må jeg våge å satse mens jeg har mulighet. Gammel dritt skal ikke holde meg tilbake! Akkurat nå så er livet veldig spennende. Og jeg forsøker å takle det så godt som jeg kan. Jeg er svært takknemlig, og skal absolutt gi alt jeg kan. Men jeg må innse at min fortid alltid kommer til å være med meg. Jeg bestemmer selv hvor mye det skal få prege meg. Og der har jeg fortsatt en jobb å gjøre. For nå skal jeg ta nye steg, og kommet meg videre i livet!

Vi blogges!

Følg meg gjerne:

Facebook: Wenche Larsen Gundersen , WeLG Foredrag

Youtube: Wenche Larsen

Instagram: wenchelarsen.no

Snapchat: wencheblogg

Jeg er ikke så redd lenger!

Jeg har ofte kjent på en slags redsel inni meg. Det har ganske mange ganger holdt meg tilbake. For det har vært skremmende å ta sin plass. Men nå er jeg ikke redd lenger! For jeg er blitt tryggere i meg selv, og jeg våger å være meg. Det er ikke sånn at jeg aldri er redd lenger. Men jeg er ikke så nervøs lenger. Det har blitt gradvis bedre, og nå koser jeg meg. Det har blitt ganske mange bilder og videoer etter hvert. Så da forsvant redselen for bilder og video. For når man eksponerer seg ofte for en ting, så forsvinner de negative tankene etter hvert.

Dersom man skal oppnå ting i livet, så må man våge å ta sjanser! Jeg har virkelig jobbet med meg selv de siste årene. For jeg vil ikke at resten av livet skal preges av fortiden min. Nå er jeg lenger så negativ inni hodet mitt. Etter noen vanskelige år, så skal jeg endelig få kjenne på glede og mestring. Det er ikke lett når man er redd for ting. Så jeg kjenner at takknemligheten er stor. Det er virkelig deilig når man merker at redselen er borte på noen områder. Hver dag må jeg gjennomføre mine planer, og være stolt over det jeg klarer.

Man skal ta kroppens signaler på alvor. Så jeg har fokuset på det som gjør meg godt. Da blir jeg jo gradvis sterkere, og kan klare mer og mer. Det er ikke så mange år siden jeg ikke ville tatt en eneste selfie eller video. For jeg hatet meg selv. Takk og lov for at terapi har hjulpet gjennom dette. Nå kan jeg pushe meg selv fremover, og føle meg bra underveis! Det er en seier for meg!

Vi blogges!

Følg meg gjerne:

Facebook: Wenche Larsen Gundersen , WeLG Foredrag

Youtube: Wenche Larsen

Instagram: wenchelarsen.no

Er jeg klar for ny runde med rotfylling?

I dag er det klart for runde nummer to med rotfylling hos tannlege spesialist her i Mandal. Det er noe som jeg ikke liker, men som må gjennomføres. Og siden jeg sliter med panikkangst, så blir jeg gitt en beroligende pille en halvtime før start. Da klarer jeg å gjennomføre uten for store vanskeligheter. Nå har jeg jo faktisk kommet meg velberget gjennom den første runden, så dette skal nok gå ganske bra. Men jeg gleder meg absolutt ikke. Flere timer med masse styr inni munnen, er ikke min favoritt. Det er dessverre slik at det må gjøres nå.

Livet inneholder jo gode og vonde opplevelser. Så da håper jeg at dette ikke blir en altfor vond erfaring i dag. Det blir garantert noen timer med hvile etterpå, og jeg har ikke lov å kjøre bil før fredag formiddag. Så da blir det koseklærne på, og ta en helt rolig ettermiddag og kveld. Jeg kjenner at jeg er nervøs, men det er mindre enn første gangen. Så da skal jeg komme meg gjennom dette også. De er heldigvis veldig flinke og snille på tannlegekontoret. De viste veldig respekt for min redsel sist gang. Så jeg følte meg ivaretatt på en fin måte.

Jeg håper at Dere ønsker meg lykke til! Bloggen oppdateres i kveld som vanlig. Det er viktig for meg å holde på rutinene. Jeg skal jobbe litt i noen timer på formiddagen. For jeg har ikke time før kl 13.00 i dag. Så da får jeg muligheten til å få unnagjort en del oppgaver først. Jeg har masse som skal gjøres, og det gjør meg glad. Nå er det jo ekstra gøy, og det hjelper meg til å være positiv. Jeg ønsker Deg en fantastisk fin dag!

Vi blogges!

Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!