Klarer jeg å henge med på innsiden?

Jeg har gått og kjent på det en stund. For jeg forsøker jo alltid å forstå meg selv enda bedre. Det jo slik at livet endrer seg, og man får andre oppgaver og interesser underveis. Jeg føler virkelig at det er en positiv utvikling for meg. Men jeg sliter litt likevel. For innsiden henger litt etter det som skjer på utsiden. Jeg henger litt etter sånn rent mentalt i noen situasjoner.

Det tar tid å vite hva som er greit, og hva som er riktig mengde selvtillit. For jeg har jo levd mesteparten av livet uten selvtillit. Og nå så skjer der så mye gøy, og jeg kjenner på masse mestring. Men jeg vil ikke være altfor høy på meg selv heller. For det er ikke meg i det hele tatt. I hvert fall ikke sånn som jeg kjenner meg selv. Inni meg foregår der nok litt vel mange prosesser på samme tid, og det kan gi meg en følelse av å ikke henge helt med.

Nå har jeg endelig erkjent overfor meg selv at dette faktisk er en utfordring. For jeg vil jo egentlig bare si at alt sammen går på skinner nå. Sånn er det ikke, og jeg strever med at angsten stadig vekk dukker opp igjen. Det stresser meg, for jeg har ikke tid til sånne ting nå. Men jeg kan ikke velge det helt selv, for skadene forsvinner ikke samme hva jeg gjør. Men jeg må finne balansen inni meg, og kjenne at roen sprer seg i kropp og sjel.

Jeg er svært takknemlig for at livet har tatt en så fin vending. Og jeg vet at fremtiden vår ser lysere ut. Så jeg forsøker å ikke stresse meg opp så mye på grunn av dette. For med tiden så kommer innsiden til å synkronisere seg bedre med utsiden. Og da kommer livet til å bli enda bedre å leve. Så med andre ord så meg jeg bare jobbe meg gjennom hver dag, og puste med magen.

Ha en superfin fredag, så snakkes vi igjen her på bloggen i kveld! Snart er helgen her, så gjør en god innsats i timene som kommer nå!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Sbapchat: wencheblogg

Jeg lengter ikke tilbake!

Jeg har ikke vært i Egersund siden jul. Det er ganske lenge, og jeg må bare erkjenne at jeg lengter ikke tilbake. Selvfølgelig savner jeg familien min, men jeg takler svært dårlig å være der. Så det er ikke så enkelt for meg å ta en tur dit. Neste gang kommer jeg og min kjære mann til å ta oss en dagstur. Og da håper vi at jeg takler det bedre, og at vi kan gjennomføre det på en vellykket måte. Men ingen dato er bestemt enda.

Der skjer saker og ting i livet mitt som jeg ikke skriver om her. Og det påvirker mange følelser og tanker rundt det å besøke min gamle hjemby. Det kommer ikke til å endre seg på lang tid, så jeg forsøker etter beste evne å ha det fint her hjemme i Mandal. Det har blitt en by som jeg liker, og som jeg er blitt glad i. Det er dette som er hjemme nå for meg. Livet har satt sitt preg på meg, og det er ikke alt som går over eller blir bedre.

Noen ganger så blir jeg trist når jeg tenker på det. For jeg vil jo gjerne ha kontakt med mine familiemedlemmer. Men nå er det best å ta det per telefon, og så kommer de på besøk er på barnas bursdager. Sånn er det for øyeblikket, og vi tar en dag om gangen. Det er ikke så lett å forklare når man ikke kan si alt man vil. Sånn er det bare akkurat her og nå.

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg spiste til jeg ble kvalm!

Å ha en spiseforstyrrelse er til tider svært utfordrende for meg. For jeg blir så skamfull og sint på meg selv når smellene kommer. Noen ganger merker jeg det ikke før det er for sent. Her om dagen ble det ille atter en gang. Jeg spiste til jeg ble kvalm. Og det er noe som jeg ikke har gjort på ganske lenge. Men jeg hadde blitt trigget, og så ikke sammenhengen der og da. Men etterpå kom skammen snikende, og jeg følte meg så dårlig og mislykket.

Det er så mange små ting som kan utløse et tilbakefall. Og jeg vet nå hva som var årsaken. Men jeg har valgt å holde det privat. Jeg kan se fin og fjong ut på bildene, men det er ikke alt som går på skinner hos meg for tiden. Jeg sliter med en del tanker og følelser rundt mat, og det kan jeg ikke jage vekk. Det er heller tid for å tenke litt mer gjennom hvordan jeg skal unngå dette i tiden fremover. Noe av årsaken er svikt i strukturen her hjemme.

Nå begynner hverdagen for alvor i neste uke. Da kommer ungene seg på skolen igjen, og jeg må få i gang min vanlige hverdagsrutine. Det kommer til å være hardt i starten, men så kommer vi oss inn i rytmen igjen. Planen er klar når det kommer til mat og trening. Så jeg ser frem til å få kommet i gang med den vanlige hverdagen igjen. Struktur er et viktig verktøy i min hverdag, og jeg vet at det kommer til å få meg på riktig kurs.

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Hvorfor var jeg så veik?

Det er noe som plager meg rett som det er. Noe som jeg har tenkt på i mange år faktisk. For det er vanskelig for meg å forstå meg selv, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke tok igjen. Hvorfor lot jeg alle de andre barna få hetse meg hver eneste dag? Hva hadde skjedd med meg som resulterte i at jeg bare lot dem holde på? Med det sinnet som jeg alltid har hatt inni meg, så burde jeg jo bare ha kjeftet tilbake. Faktisk så kunne jeg gitt dem juling også . For jeg var sterk.

Men jeg gjorde ikke noen verdens ting. De første årene så fortalte jeg det aller meste hjemme, og mine foreldre forsøkte å hjelpe meg. Men det ble ikke bedre, og til slutt så gav jeg bare opp. Sluttet å si noe som helst om mobbingen. Jeg bare led i stillhet, og var svært hissig hjemme. Utad så smilte jeg til alle. For jeg ville ikke vise hvordan jeg egentlig hadde det der og da. Det plager meg fortsatt at jeg bare lot det skje med meg. Men jeg var jo bare et barn.

Dersom noen er stygge mot meg i dag, så sier jeg i fra. Faktisk så er jeg rett og slett rasende dersom jeg blir behandlet dårlig. Det er litt vondt å ha så sterke følelser inni seg hele tiden. Men jeg bærer på en sekk som er ganske så tung. Noe i meg blir aktivert ekstra sterkt dersom jeg opplever vonde ting, og jeg sier brutalt i fra. Min far pleide ofte å si at jeg hadde et blikk som kunne drepe. Og det er faktisk helt sant. Og det er ikke særlig kledelig.

Jeg har ikke noen mulighet til å få endret på fortiden. Så jeg jobber med fremtiden. Det har vært viktig for meg å bruke mindfullness i hverdagen. For da ble jeg kjent med meg selv, og jeg forstod hvor følelsene kommer i fra. Jeg er glad for at sinnet mitt avtar etter hvert som ting kommer lenger på avstand. Men ingen skal komme her, og si at det er lett. For livet er ikke en dans på roser. Men det er likevel godt å leve!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Kan psykiske diagnoser være fordel?

Hvordan kan det være mulig å snu psykiske utfordringer om til positive verktøy? Går det virkelig an? Svaret mitt er ja, det går faktisk an. For jeg bruker det hver eneste dag. Når jeg skal ta vare på meg selv, så trenger jeg en streng struktur. Da føler jeg meg trygg i situasjonen, og hverdagen er forutsigbar. Dermed så lager jeg meg en arbeidsrutine som fungerer optimalt for meg. Da klarer jeg faktisk å få gjort masse selv om jeg sliter med ulike diagnoser. Så for meg så er behovet for struktur i hverdagen, blitt et meget viktig verktøy i jobben som influencer.

Det samme gjelder med trening. Jeg må ha fysisk aktivitet jevnlig for å kunne tømme hodet mitt. Og da blir det jo en fin rutine i hverdagen, og den er positiv for både hodet, kropp og sjel. Det fine er jo at treningen i tillegg gir meg påfyll av positiv energi, og jeg føler meg vel i egen kropp. Så mange positive ting på en gang! For alt handler om hvordan man velger å tenke. Jeg fokuserer på de positive tingene i hverdagen. Og da føler jeg meg ganske bra til tross for min situasjon. Med tanke på den reisen jeg har hatt de siste årene, så er det veldig tydelig for meg at positivt fokus hjelper.

Selvfølgelig har jeg dager hvor livet bare er mørkt. Men jeg vet veldig godt hvordan jeg skal få tungsinnet bort. Det gjelder å holde seg til en fast struktur, opparbeide seg en trygghet og trene regelmessig. Da kan jeg fikse hverdagen akkurat like bra som alle andre. Men jeg må ha en ramme rundt meg selv. Jeg merker det med en gang dersom det skjer uvante ting. Og jeg må jo øve meg på å takle spontanitet i hverdagen. Da går jeg ut av komfortsonen min, og får nye erfaringer. Sakte men sikkert bygger jeg meg sterkere. Det er skikkelig deilig!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg vil ikke fortelle deg hva jeg spiser!

Den siste tiden så har jeg fått en del henvendelser fra dere følgere. Og det setter jeg stor pris på. Mange kommer med gode innspill og ideer til nye innlegg og videoer. Men jeg har fått en del spørsmål om å dele matretter, oppskrifter og lignende på både blogg og Youtube. Det ønsker jeg ikke å dele på min blogg, og jeg skal forsøke å forklare dere hvorfor det er sånn.

Som de aller fleste av dere sikkert vet, så har jeg en spiseforstyrrelse. Det er innenfor diagnosen bulimi, men jeg kaster ikke opp. Jeg unngår å spise i lange perioder, eller overspiser. For meg så er mat vanskelig. Så enkelt, men likevel så komplisert. For jeg er ikke glad i å lage mat, og jeg blir stresset av å lage mat til mange mennesker. For mat trigger meg veldig, og det er mange små ting som blir veldig store.

Jeg ønsker ikke å fortelle til hele internett hva jeg spiser til middag, eller hva jeg unnet meg til kveldsmat i dag. For det påvirker min spiseforstyrrelse når jeg plutselig skal fortelle hele verden hvordan jeg spiser. Så der sier jeg rett og slett stopp! For jeg ønsker å være så stabil som mulig, og må luke bort stressende situasjoner for å holde matvanene mine i sjakk.

Det kan virke rart at jeg ikke vil dele dette. For jeg er jo veldig åpen om det aller meste. Men det er ikke så lenge siden jeg avslørte for psykologer og familie at jeg har slitt med dette siden jeg var liten jente. Det blir derfor veldig sårt å skulle gi alle sammen informasjon om hva jeg faktisk spiser. Jeg vet at dere som spurte etter oppskrifter vil meg vel, og ikke vet at dette er vanskelig for meg.

Jeg velger derfor å være åpen her på bloggen, og erkjenner at dette blir ikke å finne på min blogg. Matoppskrifter og matinspirasjon må dere finne hos andre Influencere. Jeg håper at dette blir respektert, og at dere ikke setter i gang med store diskusjoner rundt dette temaet. Uansett så er det slik jeg velger å gjøre det, og jeg satser på at dere forstår dette.

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Er jeg virkelig for tykk til å kunne lykkes?

Jeg visste at dette ville bli et tema. For jeg er verken naiv eller dum. At min overvekt blir snakket om, det var jeg klar over fra dag en. For tenk litt over det, jeg har jo tross alt blitt mobbet store deler av livet mitt fra før. Hvorfor skulle verden være annerledes denne gangen? Men forskjellen nå er at mobberne er anonyme. De våger ikke å stå for det de mener engang. Og jeg er heldigvis trygg nok i meg selv til å la det gli forbi meg.

For dette stopper ikke meg i det hele tatt. Faktisk så trigger det staheten min noe helt enormt, og jeg jobber av ren glede. Jeg kan ikke la anonyme feiginger få styre livet ! Jeg har levd i denne kroppen i over 42 år nå, og jeg kan ikke bytte den bort. Da er det bedre å være venn med seg selv, og faktisk ha en fin hverdag akkurat sånn som jeg er. Jeg bærer kiloene mine med en slags stolthet. For jeg vil ha lov til å være meg, bare les her!

Hvis du tenker at jeg ikke kan være influencer fordi jeg er overvektig, så er det du som spises opp av egne fordommer. Og det får du selvsagt lov til ,det er jo dit liv. Men jeg lar meg ikke stoppe av dette! Vi trenger ulike stemmer i samfunnet vårt, og jeg skal være sånn som jeg er. Det er ganske trist dersom du kun fokuserer på det ytre i mennesker du møter.

For tenk om du kanskje liker meg egentlig, men så kan du ikke takle at jeg har noen kilo for mye? Synd for deg. Jeg klarer meg. Men kanskje det er på tide å tenke litt over dine egne fordommer. For de hindrer deg kanskje i å finne en verdifull venn.

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Kan jeg våge å tro at alt ordner seg?

Det har til tider vært veldig mange utfordringer for oss. Helt siden jeg forlot mitt første ekteskap, så har den ene brannen kommet etter den andre. Jeg løp fra møte til møte, og fikk mange råd og formaninger. Det var ikke lett, og jeg har ofte kjent på smerte og motløshet. Men jeg har alltid kjempet meg videre. Samme hvor mørkt det har vært, så har jeg aldri gitt meg.

Nå er dagene blitt helt annerledes, og det er ganske uvant. For selv om vi alle sammen fortsatt sliter litt iblant, så har vi likevel kommet oss fremover. Jeg løper ikke lenger på så mange møter, og vi klarer oss på egenhånd. Det gjør meg glad og stolt! For her har både voksne og barn måtte jobbe hardt. Det har vært mange tårer, og jeg merker at fremgangen er sårt etterlengtet.

Kan jeg våge å tro på at ting ordner seg? Faktisk så er det ganske vanskelig å senke ned skuldrene. For jeg vet veldig godt at vi ikke er helt i mål. Men vi har klart å finne vår egen vei. Og vi ser at det lysner bak skyene. Det varmer hjertet mitt. Og jeg vet at det har kostet masse. Nå skal vi glede oss over det som er positivt! For det har vi jammen meg fortjent alle sammen!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Hvorfor fortsetter mat problemene i voksen alder?

Da er vi kommet til siste del av denne serien som handler om min spiseforstyrrelse, og det handler om voksenlivet. Første innlegg handlet om barndommen, og det andre innlegget tok for seg ungdomstiden. Det har vært ganske krevende å skrive disse innleggene. Men det har også vært viktig og riktig for meg personlig. For jeg ønsker å forstå meg selv bedre, og jeg vil hjelpe andre som opplever lignende omstendigheter. -så nå skal vi snakke om den perioden som vi er i nå. Nemlig hvordan jeg takler dette som voksen.

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at det nesten var borte, og at jeg har full kontroll på det. Men da lyver jeg. Jeg tok noen viktige grep i midten av tyveårene, og fikk kommet meg ned i vekt gjennom en lang prosess som varte i mange år. Men samtidig som jeg fikk et veldig vanskelig privatliv, så har det vært utfordrende for meg å spise riktig. I noen perioder så har jeg spist maks en gang per dag. Men jeg forsøker å klare minst tre måltider hver dag. Det er ikke alltid at det går. Heldigvis så har jeg klart å holde meg nokså stabil når det kommer til vekt.

Når jeg har vonde dager, så forsvinner de gode mat rutinene for meg selv, og det skjer ganske ofte. Så dette er ikke over på noen som helst måte. Og jeg har ikke overskudd til å gå inn i et hard terapi på dette området nå. Jeg fokuserer på det positive, og forsøker å ha gode rutiner så langt det går. Jeg kommer alltid til å ha dette i livet mitt, så jeg tar det så godt som jeg kan. Og jeg vil være åpen om det, og snakke fritt. Det er ikke så lett for andre forstå. Men jeg hopper over måltider dersom angsten kommer. Og jeg vet at dette er noe som mange mennesker lever med!

Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg